Sjokoladens kraft

Året er 1950

Det er adventstid, mye snø og kaldt. Under ti grader minus.
Vi bor i en hytte på Jonsvatnet.

Det er fridag vi har skole bare annenhver dag.

På fridagene er det om å gjøre å komme seg raskest mulig avgårde for å besøke de to kompisene mine som bor på en gård en kilometer unna.

Når snøen nå er kommet er det selvsagt med ski på bena, som gjelder. Vi lager en liten hoppbakke og er alle tre "verdensmestere" i hopping.

Min far, Henry Charles, bodde ikke sammen med oss.

Mor og far var skilt og jeg bodde hos mor i ukedagene og hos far i helgene.

Far arbeidet på Nidar Chocoladefabrikk.

Mange ganger hadde jeg fortalt kompisene mine om hvilken opplevelse det var å besøke sjokoladefabrikken.

Lukten av sjokolade som fylte ikke bare fabrikken. Kakaobønnene som kom fra Afrika med båt i 50 kg's sekker var ikke brent. Nidar hadde sitt eget kakaobrenneri i øverste etasje av det store bygget i Ulstadløkkveien. Når dampen fra brenneriet ble sluppet ut spredde det seg en lukt av brent kakao over hele boligområdet, Boligan og Lamo'n.

Det lukta likedan som når vi kokte kakao og melk hjemme på kjøkkenet.

Denne dagen ute i snøen var igjen en fin anledning til å fortelle om Nidar. Om hvordan marsipan ble laget og formet til forskjellige figurer. Og hva var vel mer naturlig enn å si:

“Kanskje vi skal dra til byen å besøke faren min på Nidar?”

Alle tre var enige om at det var en god idè, og avsted starter vi på en mer enn 10 km lang vei til byen og sjokoladefabrikken. Vi var syv år og hadde ingen tanke på hvor lang tid det ville ta. Bare trasket ivei.

Etter en tid kom det en mann med hest, slede og et tømmerlass. Han stoppet og spurte om vi skulle langt avsted.

Jeg fortalte som sant var at faren min jobba på Nidar Chocoladefabrik i Ulstadløkkveien i byen.

"Hopp opp på tømmerlasset så kan dere sitte på tømmerlasset. Jeg skal til byen og kan like godt kjøre forbi Nidar. Det er bedre enn at dere skal gå den lange veien" sa tømmerkjøreren.

Vi ble plassert på tømmerlasset på vei til det store "sjokolade eventyret".

Det ble en lang og kald kjøretur fra Jonsvatnet til Nidar. Tre stivfrosne 7 åringer ble sluppet av utenfor Nidar, klar for neste etappe av eventyret.

Fyrhuset var en av mine yndlingsplasser. Det var plassert akkurat ved inngangen til fabrikken og vi søkte tilflukt der hos fyrbøter Røkke som jeg kjente godt fra mange besøk hos han sammen med far. Der var det også godt og varmt.

Vi ble godt motatt, selv om Røkke var overrasket over å se meg på en ukedag hvor jeg ikke skulle være i byen. Vi kom oss i varmen og ikke lenge etter kom far. Han var ikke bare overrasket, men også sjokkert over å se oss.

Det ble mange spørsmål å svare på:

Hvorfor vi kom?

Hvordan hadde vi kommet oss til byen?

Var mor og foreldrene til kompisene mine informert om at vi hadde reist?

Far måtte først og fremst sørge for at det gitt beskjed til mor og foreldrene om at vi var i god behold før han tok oss med på en omvisning i fabrikken.

Vi fikk se alt.

Kakaobrenneriet, dropskokeriet, sjokoladeproduksjon og ikke minst marsipanproduksjonen som gikk på høygir nå like før jul.

Vi fikk med oss en stor pose med smaksprøver av et rikholdig utvalg av Nidar sine produkter. Det var også prøver på viltsaus og karamellpuding. Noe som sikkert var med på å dempe reaksjonene til foreldre som må ha vært veldig urolig for hvor vi hadde tatt veien. Og det var tre veldig forøyde gutter som forlot fabrikken ved arbeidstidens slutt.

Min far tok bussen sammen med oss opp til Jonsvatnet og fulgte oss hjem. Deretter måtte han selv gå hele veien fra hjem til Biskop Grimkjells gate 6 fordi den siste bussen for dagen hadde gått.

Husker ikke om det noen gang ble snakket om hvilke reaksjoner mine kompisers foreldre hadde da de kom hjem.

Min mor ga iallefall meg ris på rompa, for første og eneste gang.

Toalettbesøk på Oslo Lufthavn Fornebu. Året er 1985

Seriøse forhandlinger med Air France om en flyfrakt avtale for transport av tekstiler fra Paris til Oslo. 
Vi var kledd i blazer, slips og hadde pilotkofferter i sort skinn.
Det var pause i forhandlingene og jeg måtte ut på toalettet. 
Toalett med lettvegger, åpning over og under. For meg var det fint for jeg er redd for lukkede rom og liker ikke å låse toalettdører. Ser alltid etter muligheter for å komme meg ut om døren skulle gå i vranglås. Har sett på film at det er mulig å presse opp takplatene der det er hulrom med luftekanaler. Med lettvegger var ikke det noe problem så jeg låste døren. 
Da jeg skulle gå ut av toalettet fikk jeg ikke låst opp døren. 
Den hadde gått i vranglås, for meg det aller værste scenario jeg kunne tenke meg.
Antydning til panikk. 
En rask vurdering av åpningen mellom den øverste delen av lettveggen og taket. Her var det mulig å smyge seg mellom.
En fot på toalettskålen og den andre på dørhåndtaket og jeg var klar til å løfte meg i en posisjon slik at jeg kunne komme meg mellom vegg og tak. 
Akkurat i det jeg skyver fra kjenner jeg at jakken min setter seg fast i noe. 
Et lysarmatur i taket har hektet seg fast i jakken min. Det er umulig for meg å ta den av. Må bare sparke ordentlig fra å håpe at det går bra. 
Det gjør det ikke. 
Når jeg sparker fra løsner lysarmaturen fra taket. Ikke bare det. 
Veggfestene på lettveggen løsner også. Jeg lander på bena og hører et brak bak meg idet hele toalettkonstruksjonen har klappet sammen og ligner et katastrofeområdet med takarmaturet, som også har løsnet helt fra takfestene, ligger på toppen av ruinhaugen. 
Heldigvis har ikke toalettskålen blitt knust. 
Hva har jeg gjort? 
Og hva skal jeg gjøre? 
Det er det første jeg tenker. 
Går bort til vasken for å vaske meg og tenke over situasjonen. 
Jeg er heldigvis uskadd og det er ingen skader på klærne mine. Eneste synlige skade er den som er inne på toalettrommet, og den er formidabel.
En synlig skade som vil åpenbares for den første som kommer inn døren og ser ruinhaugen.
Går jeg inn på møterommet og forteller hva som har skjedd vil de sannsynligvis ikke tro meg. Kanskje de til og med tror at jeg i frustrasjon over ikke å få gode nok fraktpriser har gått løs på innventaret på do. 
Jeg velger ganske fort bort alternativet med å gi beskjed om hva som virkelig har skjedd. 
Altså er det alternativ 2 som gjelder. 
Går ut av toalettet, fast og bestemt og sier ingenting om hva som har hendt. 
Hver gang jeg forteller denne historien tenker jeg på hva som ble sagt av dem som oppdaget toalettet i ruiner. Det er lett å fantasere over det scenarioet.

Selger hos Jørgen S.Lien 1965

Bildet er fra en salgstur i Rendalen 1965.
Det året, 3 juli, ble jeg gift med May Vera. 
Mitt første år som selger.
Jørgen S.Lien var firmaet som ga meg min første salgsopplæring. 
Det var ingen søndagsskole, bare hardt arbeide. Jørgen S.Lien, Bergen, firmaet hadde samme navn som gründeren. Han var en av flere gründere i Bergen som etter krigen satset på utvikling og eksport av teknisk avansert maskin og elektroteknisk utstyr.
Hans første jobb etter handelsskolen var som selger for det amerikanske skrivemaskin firmaet, Remington, i 1928, bare 19 år gammel. 
Etablerte sitt eget firma for import av kontormøbler, maskiner, arkiv og pengeskap, sammen med en venn i 1931 og ble eneeier i 1933.
Allerede under andre verdenskrig startet han produksjon av pengeskap under merkenavnet, Jøli, og regnemaskiner, Regna.
Da jeg ble ansatt i 1965 hadde Jørgen S.Lien over 1.000 ansatte og eksporterte 90% av sin produksjon. 
Et norsk firma med stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. 
Salget var bygget opp etter amerikanske prinsipper med provisjonslønn. 
Ikke noe salg, ikke noe lønn. 
Alt basert på direktesalg mot helt klart definerte målgrupper. 
Bønder for salg av safer slik at de kunne ta vare på sine kontanter. 
Regnemaskiner til små og mellomstore bedrifter. Kassaapparat til butikker. 
Distriktet for avdelingen i Trondheim var alt nord for Dovre og det var spesielt Nord Norge som utmerket seg som det beste markedet.
Avdelingen i Trondheim hadde en avtale med en skipper med egen båt i Harstad. Den ble leid inn for å besøke alle fiskevær og butikker som var langs kysten av Troms. Jeg var blitt utpekt til å være med på en treukers salgstur til yttersia av Senja.
Ankom Harstad med sjøfly på fredag og fikk beskjed av skipperen om at det ikke ble avgang før etter helga. Da hadde jeg helga fri og ville benytte muligheten til å besøke slektninger jeg hadde på Evenes, bare ca. 5 mils kjøring.
Oppsøkte et leiebilfirma som hadde en folkevogn, type boble, som var ledig. Jeg kunne få leie den men måtte garantere at jeg var tilbake senest mandag morgen fordi den var utleid til amerikanere i tre uker. 
Jeg hadde knapt med tid for å nå ferjeforbindelsen over Tjeldsundet så det var "klampen i bånn" fra første stund. 
Det gikk ikke bra! 
I en skarp sving fikk bobla skrens, trillet helt rundt og landet på hjulene. Jeg krøp ut av frontvinduet å kunne raskt se at dette nå ikke lenger var en utleiebil men et bilvrak.
Noen fikk meg til Harstad sykehus hvor det ble konstatert  3 ribbensbrudd, hjernerystelse og generell mørbanking. Det ble innleggelse og neste dag kunne jeg se hva det ville si å være mørbanket. Absolutt hele kroppen min var farget gul eller nyanser av blått og det var virkelig vondt. Og jeg syntes veldig synd på meg selv. 
Min salgskarriere hos Jørgen S.Lien fikk seg en knekk og med de ekstra kostnadene jeg hadde påført Trondheims avdelingen var jeg ikke lenger spesielt ønsket. Jeg fikk iløpet av høsten 1965 en annen salgsjobb hos firma R.Kirksæther som også solgte kontorutstyr men hadde spesialisert seg på vekter og annet produksjonsutstyr for fisk og kjøtt.
Men det er en annen historie.