Toalettbesøk på Oslo Lufthavn Fornebu. Året er 1985

Seriøse forhandlinger med Air France om en flyfrakt avtale for transport av tekstiler fra Paris til Oslo. 
Vi var kledd i blazer, slips og hadde pilotkofferter i sort skinn.
Det var pause i forhandlingene og jeg måtte ut på toalettet. 
Toalett med lettvegger, åpning over og under. For meg var det fint for jeg er redd for lukkede rom og liker ikke å låse toalettdører. Ser alltid etter muligheter for å komme meg ut om døren skulle gå i vranglås. Har sett på film at det er mulig å presse opp takplatene der det er hulrom med luftekanaler. Med lettvegger var ikke det noe problem så jeg låste døren. 
Da jeg skulle gå ut av toalettet fikk jeg ikke låst opp døren. 
Den hadde gått i vranglås, for meg det aller værste scenario jeg kunne tenke meg.
Antydning til panikk. 
En rask vurdering av åpningen mellom den øverste delen av lettveggen og taket. Her var det mulig å smyge seg mellom.
En fot på toalettskålen og den andre på dørhåndtaket og jeg var klar til å løfte meg i en posisjon slik at jeg kunne komme meg mellom vegg og tak. 
Akkurat i det jeg skyver fra kjenner jeg at jakken min setter seg fast i noe. 
Et lysarmatur i taket har hektet seg fast i jakken min. Det er umulig for meg å ta den av. Må bare sparke ordentlig fra å håpe at det går bra. 
Det gjør det ikke. 
Når jeg sparker fra løsner lysarmaturen fra taket. Ikke bare det. 
Veggfestene på lettveggen løsner også. Jeg lander på bena og hører et brak bak meg idet hele toalettkonstruksjonen har klappet sammen og ligner et katastrofeområdet med takarmaturet, som også har løsnet helt fra takfestene, ligger på toppen av ruinhaugen. 
Heldigvis har ikke toalettskålen blitt knust. 
Hva har jeg gjort? 
Og hva skal jeg gjøre? 
Det er det første jeg tenker. 
Går bort til vasken for å vaske meg og tenke over situasjonen. 
Jeg er heldigvis uskadd og det er ingen skader på klærne mine. Eneste synlige skade er den som er inne på toalettrommet, og den er formidabel.
En synlig skade som vil åpenbares for den første som kommer inn døren og ser ruinhaugen.
Går jeg inn på møterommet og forteller hva som har skjedd vil de sannsynligvis ikke tro meg. Kanskje de til og med tror at jeg i frustrasjon over ikke å få gode nok fraktpriser har gått løs på innventaret på do. 
Jeg velger ganske fort bort alternativet med å gi beskjed om hva som virkelig har skjedd. 
Altså er det alternativ 2 som gjelder. 
Går ut av toalettet, fast og bestemt og sier ingenting om hva som har hendt. 
Hver gang jeg forteller denne historien tenker jeg på hva som ble sagt av dem som oppdaget toalettet i ruiner. Det er lett å fantasere over det scenarioet.