Erlend Loe, filmomtale i Aftenposten
Energisk, rørende og intenst
Filmen om Aretha Franklin bringer hedninger tettere på en kristen fellesskapsfølelse enn noen annen film jeg kan komme på.
30 år gamle Aretha Franklin filmes mens hun over to kvelder i januar 1972 spiller inn sin gospelplate Amazing Grace live i en baptistkirke i Los Angeles. Det er blitt en helt forrykende film.
Det er en blanding av konsert, gudstjeneste og skildring av musikkbasert kristent samvær og samhold. Platen ble både Franklins mest solgte og den mestselgende gospelinnspillingen gjennom tidene.
Filmen skulle ha kommet i 1972, men regissør Sydney Pollack brukte ikke klapper under opptakene, så med den tidens teknologi var det ikke mulig å synkronisere lyd og bilde. Filmrullene ble liggende hos Warner Brothers i nesten 30 år. I 2011, etter et omfattende arbeid med å få lyden på plass, var den nåværende versjonen ferdig, men Aretha Franklin saksøkte produsenten.
Det samme skjedde da et nytt forsøk ble gjort i 2015. Hun hadde vel sine grunner, men etter å ha sett filmen er det vanskelig å tenke seg hva de kan ha vært. Det jeg ser er en fantastisk sanger, det er fristende å gå så langt som til å si gudbenådet, som gir alt og bader i svette og begeistrer tilhørerne til de er på randen av delirium. Uansett slapp familien filmen fri etter at Franklin døde i fjor.
Rett inn i troens kjerne
Resultatet er et unikt dokument. Det er energisk, rørende, intenst og har kapasitet til å bringe hedninger tettere på kristen fellesskapsfølelse enn noen annen film jeg kan komme på i farten. For dem som allerede er fylt av Jesus, må filmen være en heseblesende, vakker reise rett inn i troens kjerne.
Filmen er bygd opp av opptak fra øvelsene, samt fra to kvelder med liveinnspilling. På kveld nummer to har ryktet gått, og salen i New Temple Missionary Baptist Church er full. Til og med Mick Jagger og Charlie Watts har fått det med seg og står fjetret bakerst ved veggen.
Fylles av ånden
Pollack hadde et antall kameraer i sving, og det er nettopp nærheten til situasjonen som gjør filmen unik. Gåsehuden kommer første gang når koret, med sine svarte skjorter og sølvglinsende vester kommer inn fra bakerst i salen og går sakte i takt mot scenen.
Southern California Community Choir er en viktig del av opplevelsen. Vanlige folk. Kvinner og menn i alle fasonger, noen har levd litt hardt og blitt reddet av Jesus, fornemmer man. Alle har lyset i øynene. Og det slukner aldri i løpet av filmen.
Tvert imot tar det helt av. De reiser seg og roper, de gir seg ende over, de fylles av ånden, noen av dem må opp og vandre litt rundt. Alt er lov.
Pastor Cleveland svetter fra første bilde. Han binder det hele sammen. Spiller piano, synger, tar over dirigentjobben når det trengs, og når Aretha synger en ti minutters versjon av «Amazing Grace», med tidenes mest tilbakeholdte og smakfulle Hammond-orgel-akkompagnement, blir det for mye for ham, han setter seg på en stol med hodet i hendene og vi ser av skuldrene at han hulker av bevegelse.
Dette kan jeg akseptere
Korleder Hamilton og koret hans er én eneste stor kropp. Både kor og publikum kommer med gledesutrop («Sing it!») og rister og roterer. Noen kommer så tett på Jesus at de må hjelpes på plass og roes litt ned.
«I'm so glad I've got religion» synger Aretha på et tidspunkt og går inn i en dialog med koret og med publikum, det virker improvisert, på en måte som bare er mulig hvis man har vokst opp i dette miljøet og sunget alle sangene fra man var en neve stor, slik Franklin hadde.
Jeg er også glad de har religion. For en gangs skyld. For dette kan jeg forstå og akseptere. Rommet er stappfullt av kjærlighet. Og hele prosjektet er en feiring av livet og sangen og ikke minst av et samhold så tett og intuitivt og grenseløst at også jeg for en stakket stund blir en del av det.
Etter «Amazing Grace» roper pastor Cleveland: «Can she sing?» Publikum svarer ja. Og alle tørker en tåre. Også jeg.
Energisk, rørende og intenst
http://www.e-pages.dk/aftenposten/90195/article/952894/32/1/render/?token=093021e268a3884b59762e36f3e94795
Energisk, rørende og intenst
Filmen om Aretha Franklin bringer hedninger tettere på en kristen fellesskapsfølelse enn noen annen film jeg kan komme på.
30 år gamle Aretha Franklin filmes mens hun over to kvelder i januar 1972 spiller inn sin gospelplate Amazing Grace live i en baptistkirke i Los Angeles. Det er blitt en helt forrykende film.
Det er en blanding av konsert, gudstjeneste og skildring av musikkbasert kristent samvær og samhold. Platen ble både Franklins mest solgte og den mestselgende gospelinnspillingen gjennom tidene.
Filmen skulle ha kommet i 1972, men regissør Sydney Pollack brukte ikke klapper under opptakene, så med den tidens teknologi var det ikke mulig å synkronisere lyd og bilde. Filmrullene ble liggende hos Warner Brothers i nesten 30 år. I 2011, etter et omfattende arbeid med å få lyden på plass, var den nåværende versjonen ferdig, men Aretha Franklin saksøkte produsenten.
Det samme skjedde da et nytt forsøk ble gjort i 2015. Hun hadde vel sine grunner, men etter å ha sett filmen er det vanskelig å tenke seg hva de kan ha vært. Det jeg ser er en fantastisk sanger, det er fristende å gå så langt som til å si gudbenådet, som gir alt og bader i svette og begeistrer tilhørerne til de er på randen av delirium. Uansett slapp familien filmen fri etter at Franklin døde i fjor.
Rett inn i troens kjerne
Resultatet er et unikt dokument. Det er energisk, rørende, intenst og har kapasitet til å bringe hedninger tettere på kristen fellesskapsfølelse enn noen annen film jeg kan komme på i farten. For dem som allerede er fylt av Jesus, må filmen være en heseblesende, vakker reise rett inn i troens kjerne.
Filmen er bygd opp av opptak fra øvelsene, samt fra to kvelder med liveinnspilling. På kveld nummer to har ryktet gått, og salen i New Temple Missionary Baptist Church er full. Til og med Mick Jagger og Charlie Watts har fått det med seg og står fjetret bakerst ved veggen.
Fylles av ånden
Pollack hadde et antall kameraer i sving, og det er nettopp nærheten til situasjonen som gjør filmen unik. Gåsehuden kommer første gang når koret, med sine svarte skjorter og sølvglinsende vester kommer inn fra bakerst i salen og går sakte i takt mot scenen.
Southern California Community Choir er en viktig del av opplevelsen. Vanlige folk. Kvinner og menn i alle fasonger, noen har levd litt hardt og blitt reddet av Jesus, fornemmer man. Alle har lyset i øynene. Og det slukner aldri i løpet av filmen.
Tvert imot tar det helt av. De reiser seg og roper, de gir seg ende over, de fylles av ånden, noen av dem må opp og vandre litt rundt. Alt er lov.
Pastor Cleveland svetter fra første bilde. Han binder det hele sammen. Spiller piano, synger, tar over dirigentjobben når det trengs, og når Aretha synger en ti minutters versjon av «Amazing Grace», med tidenes mest tilbakeholdte og smakfulle Hammond-orgel-akkompagnement, blir det for mye for ham, han setter seg på en stol med hodet i hendene og vi ser av skuldrene at han hulker av bevegelse.
Dette kan jeg akseptere
Korleder Hamilton og koret hans er én eneste stor kropp. Både kor og publikum kommer med gledesutrop («Sing it!») og rister og roterer. Noen kommer så tett på Jesus at de må hjelpes på plass og roes litt ned.
«I'm so glad I've got religion» synger Aretha på et tidspunkt og går inn i en dialog med koret og med publikum, det virker improvisert, på en måte som bare er mulig hvis man har vokst opp i dette miljøet og sunget alle sangene fra man var en neve stor, slik Franklin hadde.
Jeg er også glad de har religion. For en gangs skyld. For dette kan jeg forstå og akseptere. Rommet er stappfullt av kjærlighet. Og hele prosjektet er en feiring av livet og sangen og ikke minst av et samhold så tett og intuitivt og grenseløst at også jeg for en stakket stund blir en del av det.
Etter «Amazing Grace» roper pastor Cleveland: «Can she sing?» Publikum svarer ja. Og alle tørker en tåre. Også jeg.
Energisk, rørende og intenst
http://www.e-pages.dk/aftenposten/90195/article/952894/32/1/render/?token=093021e268a3884b59762e36f3e94795
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar