Animasjon: Dyrene i Hakkebakkeskogen. Adresseavisen desember 2016

Hele livet har det dreid seg om animasjonsfilm-produksjon for Rasmus Sivertsen (44) fra Inderøy, regissøren bak julens store familiefilm: 

«Dyrene i Hakkebakkeskogen»

Vi er i lokalene til filmselskapet Qvisten i Oslo, Nordens største animasjonsfilmstudio.
Og der passerer vi Stratos-kua, Reodor Felgen, Ludvig og en rekke andre filmhelter på vei inn for å møte nordtrønderen som de siste årene har stått bak «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» og Flåklypa-filmene. Nå er det Bestemor Skogmus, Bakermester Harepus og de andre dyrene det handler om.
Avanserte dukker:

- Dette er reven, han er cirka 30 centimeter høy. Klatremus er ganske liten, forteller Rasmus Sivertsen, mens han viser oss rundt i det som best kan sammenlignes med en norsk miniatyrutgave av Walt Disney Studios i Hollywood. Han er åpenbart stolt av de 19 dokkene fra Thorbjørn Egners univers som er med i filmen. Og vi snakker ikke om «vanlige» dokker, men avanserte animasjonsfigurer der uttrykket kan endres. Hender og føtter kan vris på, og hver dokke har en prislapp på 150 000 kroner.
- Vi lager mye selv, men akkurat disse dokkene brukes så hardt at vi fikk dem produsert i Nederland, hos et selskap som er eksperter på dette. De skal holde på ett helt år med opptak og da må de være solide slik at mekanikken fungerer som den skal, sier inderøyningen som har jobbet med filmprosjektet i tre år. Animasjonsfilm-produksjon er en ekstremt tidkrevende prosess med et 30-talls personer involvert, hvorav sju av dem er animatører. Det er de som jobber med å gi dokkene «liv».
Tidkrevende og komplisert
- Hver animatør lager tre sekunder film om dagen. Til sammen klarer de å lage halvannet minutt i uken, noe som gjør at selve animasjonen av «Hakkebakkeskogen» tar ett år, fortsetter regissøren.
- Tålmodighetsprøve?
- Det er et vanvittig kjør. Vi må løpe mellom båsene og settene, så det føles ikke som noen tålmodighetsprøve i det hele tatt. Det er mer det at tida bare flyr. I den vanskeligste scenen i filmen brukte vi to uker på å animere to sekunder. Det var da alle dyrene skulle samles i skogen og gå mot det store treet. Da hadde vi 19 dukker i bildet, sier Sivertsen, og legger ikke skjul på at det å være animasjonsfilmskaper er en noe nerdete tilværelse. En jobb for spesielt interesserte.
- Hvordan kom du på å velge animasjonsfilm som levevei?
- Jeg har en far som var animatør. Han (Tor Sivertsen, journ anm.) var lærer av yrket, og kortfilmskaper når han fikk filmstøtte. Han samlet på animasjonsfilmer, så det var jo stort sett det både faren min, broren min og jeg var opptatt av under hele oppveksten. Vi snakket bare om animasjon hjemme. Hele tiden. Totalt animasjonsfilm-nerder. Moren min holdt på å bli sprø, sier Sivertsen som selvsagt fortsatte i samme spor da han flyttet hjemmefra. Det ble animasjonsfilm-studier i Volda, og siden 1996 har han jobbet med både dataanimasjon, tegnefilm og dokkefilm i Qvisten animasjon, der han er medeier.
Vanskelige actionscener
- Dokkefilm er mye vanskeligere enn jeg trodde det var. Jeg tenkte at det skulle være lett å lage actionscener med kameraføringer, men det er nesten umulig å få karakterene til å løpe. Når Mikkel Rev skal løpe etter Klatremus i skogen kobler vi et vanlig speilreflekskamera til en datamaskin og tar ett og ett bilde. Men først brukte vi ett år på å lage en tegnefilm med stemmer og musikk slik at vi visste hvor lang tid vi skulle ha på hver scene. Da kunne vi beregne hvor mange steg klatremus og reven måtte ha for å få det til å se ut som om de løp, sier regissøren som er spesielt opptatt av dokkenes sjarm og lune uttrykk, og at det for all del ikke må bli karikert og overspilt.
- Reven er jo fienden som blir helten til slutt, så vi har jobbet mye med han. Og Morten Skogmus har vi gjort mye mer bekymret. Men det er fort gjort at det tipper over og bare blir en tøysestemme. Samtidig må det ikke blir for tamt heller. Vi må tro på karakteren, sier Sivertsen som har hatt regi på åtte animasjonsfilmer, ni med den neste Flåklypa-filmen, «Månelyst i Flåklypa», som får premiere neste høst.
Gruer seg alltidtil premieren
- Hvordan har du det sånn like før en filmlansering?
- Det er grusomt rett før premieren. Helt forferdelig. Bare det å se filmen med publikum er vanskelig fordi du bekymrer deg for alt. Om de fikk med seg akkurat den og den replikken. Så kommer anmeldelsene, og jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke bryr meg om dem. Man bryr seg jo om hva folk synes, selv om jeg er veldig fornøyd selv. Vi har dratt det langt. Det er «Egnersk», men på en ny måte, sier han ettertenksomt, og legger til at «Jul i Flåklypa» er en av de mest sette norske filmene i Frankrike noensinne. Den er kjøpt av Universal og har gått bra over hele verden. «Dyrene i Hakkebakkeskogen», med et budsjett på 40 millioner kroner, er allerede solgt til Iran og Frankrike.
- Det har blitt en klisjè, men jeg tror det er sånn at det lokale er globalt. Hvis du lager noe som er spesielt, unikt og rart treffer det mange fordi det ligger en sannhet i 
Bilder her!