mandag, februar 29, 2016
Roar og romanen L av Erlend Loe
"Farsan! En kompis av meg, Erlend Loe, han er forresten forfatter har spurt meg om jeg vil være med på en ekspedisjon til en Sydhavsøy"
Fortalte Roar en dag i begynnelsen av 1999.
Han hadde lyst til å være med på det fordi han følte det var riktig å ta litt fri fra kokkeleringen som hadde pågått ganske heftig over mange år.
"Kanskje du kan hjelpe til med å skaffe noen sponsorer?"
spurte Roar. Og selvsagt var jeg villig til det.
Jeg ba Roar om å få tak på en beskrivelse av ekspedisjonen og ikke lenge etter kom han med en prosjekt presentasjon som ikke bare var veldig detaljert og utførlig, men også humoristisk, ulikt det jeg var vant med fra prosjekt presentert av firma eller det offentlige.
Har tatt vare på denne presentasjonen og leste den nå før jeg begynte å skrive denne refleksjonen.
Mitt forsøk på å skaffe sponsorer var ikke spesielt vellykket, men jeg fikk distribuert prosjekt presentasjonen til endel aktuelle aktører innen reiselivsbransjen.
Erlend og Roar er født i samme år, 1969, og gikk på ungdomsskolen sammen og jeg kontaktet Erlend for å høre om han hadde en god historie fra denne ekspedisjonen som ble til romanen L.
Jeg må også fortelle bakgrunnen for hvorfor jeg ble inspirert til å skrive dette akkurat nå.
Erlend ble nettopp hedret med Sør-Trøndelag fylkes kulturpris og i den sammenheng ble han intervjuet av Adresseavisen hvor han sa:
" I Oslo merker jeg at vi som vokste opp i Trondheim har lavere skuldre og en mer tilbakelent holdning enn mange andre. Flere innenfor kulturlivet med bakgrunn fra Oslo Vest kommer fra familier der det blir forventet at man presterer. I min oppvekst lå kunstnerisk virksomhet aldri i kortene. Jeg kommer fra noe annet, noe mer liketil, og det tror jeg gir lyst og energi. Jeg kjenner flere fra Trondheim som har det på samme måte. Vi er fornøyd så lenge vi har det bra med det vi holder på med." sitat Trygve Lundemo, Adresseavisen
Tilbake til Erlend og romanen L.
Vi ble enige om at jeg fant det som var nødvendig i romanen derfor har jeg samlet noen sitater:
"Roar.
Kokken kommer ut og forhører seg om vi liker maten og om vi er istand til å si noe fornuftig om den. Det er et slikt sted vi er på. Med ett legger jeg merke til at kokken er Roar. Det er Roar som gikk i paralellklassen min på ungdomsskolen. Vi spilte baskeball sammen. Men så har vi mistet kontakten. Og nå har han bltt kokk. Det er slik det går. Folk man har kjent blir ting. Hele tiden. Man er opptatt med sitt, strever kanskje i perioder, lurer på hva som skal skje, lurer på hva man skal bli, går fra forhold til forhold, ser ikke noe intelligent mønster i det hele, og med ett har det gått flere år. Og i mellomtiden har folk blitt ting. Utdannet seg og skaffet seg verdifull erfaring og kompetanse. Alt dette tenker jeg i løpet av kort tid. Roar ser godt ut. Han har lagt seg ut litt, men han ser godt ut.
Du ser godt ut, Roar, sier jeg. Du har lagt deg litt ut, men bevares, du ser godt ut.
Erlend, sier han. Er det deg. Visst er det meg. Du har mistet håret. Mistet og mistet, sier jeg. Det har blitt litt tynnere.
Ja, det skal være sikkert, sier Roar. Med snus under leppa. Roar bruker snus. Det gjorde han på ungdomsskolen også"
L side 103/104
"Roar om Roar.
Født 1969. Bodd litt her og der, men i Trondheim fra jeg var åtte år. Bodde nær marka. Fint sted. Litt drabantbyaktig. Alle slags folk. Jeg var opptatt av idrett, damer og musikk. Begynte på gymnaset, men hadde ingen plan. Tenkte litt på universitetet, men slo det fra meg. Så ingen mening i det. var mer fascinert av yrker som det blir noe konkret av. Syns det er for mange som bare produserer tanker og ulne ting. De fleste kompisene mine valgte universitetet. Dem om det. Jeg hoppet fra gymnaset til kokkeutdannelse. Mat var et naturlig valg. Det er en fellesnevner for alle mennesker. Et fascinerende stort fag. Alltid mer å lære.......
L side 140
Anbefaler at du leser romanen i sin helhet.
Hør Erlend Loe lese L på Storytel, Her!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Både Erlend Loe og onkel Roar står som mine fremste forbilder. Husker godt første gangen jeg leste L. Proppfull av stolthet. Er fortsatt det. Dette var stort å lese.
SvarSlett