Petter Emil Wang
På reise i fiskebåten på Ness
Petter Emil Wang ble bisatt i Vestre gamle kapell.
Seremonien ble ledet av Knut Røthe som også akkompagnerte på gitar når de 7 barnebarna:
Camilla, Viktoria, Maria, Vera, Amalie, Juni og Vilma fremfører to vakre sanger:
Jag ger deg min morgon,
Fred Åkerstrøm
Fløytelåt,
Jacob Sande
Bercuese
Fred Åkerstrøm
Oljemaleri malt som 15 åring
Petter Emil Wang
Rampestrek med strøm
"Vi var i begynnelsen av tenårene, da jeg og den litt eldre nabojenta Grethe Lund var ute med fanntestreker. En annen nabojente skulle komme sent hjem med bussen.
Det var på høsten og helt mørkt da vi klatret opp i et asketre ved bussholdeplassen. Vi skulle gjemme oss i treet for å skremme henne når hun gikk av bussen......" Les mer på bloggen:
Kløften
"Det måtte komme.
Labben og jeg var på tur på fjellrabbene mellom Guttormsvauven og Kuvauen.
Der har vi gått mye.
Terrenget er tildels svært ulendt, gjennomskåret av dype kløfter og oversodd med tette skogsnar, men også bare svaberg.
Her treffer vi sjelden på folk.
Jeg har nettopp fylt 73 år, er pensjonist og kan gå tur med Labben når de fleste andre må jobbe.
Labben er sprek og lettvinn og totalt uten høydeskrekk. Han skvetter elegant over dype, smale kløfter, mens jeg må som regel klatre ned og opp av kløftene eller gå rundt...."les mer på bloggen:
http://petteremil.blogspot.com/2014/03/klften.html
Ubudne gjester
"Søndag morgen.
Et tynt teppe kritthvit nysnø og strålende sol.
Morgentur med Labben på Fuglåsen.
Kram snø gjør at poter og støvler sitter godt.
Helt til toppen av åsen der gapahuken er.
Vi går ned de bratte svabergene på nordsiden.
Det er kaldere her og snøen er ikke kram.
Plutselig forsvinner beina under meg.
Jeg faller tungt og sklir nedover.
Jeg ligger stille en liten stund og
kjenner etter om noe er galt.
Jeg fyller snart søtti år.
Jeg stavrer meg forsiktig ned.
Vel nede stopper vi opp ved stien.
Labben søker til høyre i stien.
Jeg peker til venstre og hører
min avdøde storebrors stemme si:
Jeg tror vi går denne veien Labben.
Bortover stien har jeg solen rett i ryggen.
Foran meg ser jeg skyggen av far.
Ørene stikkende litt ut under skyggeluen."
Helleberget i Hvervenbukta sommeren 1943
Far var god til å plystre
Når han plystret lød det som han spilte et instrument.
Karl Stengl fra Wien besøkte oss en mørk kveld vinteren 1945. Han arbeidet ved det tyske anlegget som ble bygget der vi bodde. Han ble kjent med mor og far. Han kom til oss for å fortelle at han vil forsøke å rømme til Sverige og be om politisk asyl. Han spurte om far ville skrive et brev for ham på norsk. Et brev som han kunne vise hjemmefrontfolk hvis han skulle bli tatt av dem under flukten. Et brev som fortalte at han, som en del av okkupasjonsmakten, hadde oppført seg anstendig. Hvis han ble tatt av tyskerne ville han bli skutt som desertør. Om brevet da ville falle i hendene på tyskerne ville det være svært farlig for far.
Noen dager senere kom Karl Stengl igjen på besøk for å ta avskjed med oss. Hele familien var til stede. Far, mor, storesøster, storebror og jeg. Jeg var åtte år. Far plystret “Wien, Wien nur du allein”. Jeg så at Karl Stengl gråt.
Karl Stengl kom frem til Sverige. Vi fikk brev fra ham etter at krigen var slutt. Det gjorde godt å få vite.
Far var god til å plystre.
http://petteremil.blogspot.com/2013/01/far-var-god-til-plystre.html
Ubudne gjester
"Søndag morgen.
Et tynt teppe kritthvit nysnø og strålende sol.
Morgentur med Labben på Fuglåsen.
Kram snø gjør at poter og støvler sitter godt.
Helt til toppen av åsen der gapahuken er.
Vi går ned de bratte svabergene på nordsiden.
Det er kaldere her og snøen er ikke kram.
Plutselig forsvinner beina under meg.
Jeg faller tungt og sklir nedover.
Jeg ligger stille en liten stund og
kjenner etter om noe er galt.
Jeg fyller snart søtti år.
Jeg stavrer meg forsiktig ned.
Vel nede stopper vi opp ved stien.
Labben søker til høyre i stien.
Jeg peker til venstre og hører
min avdøde storebrors stemme si:
Jeg tror vi går denne veien Labben.
Bortover stien har jeg solen rett i ryggen.
Foran meg ser jeg skyggen av far.
Ørene stikkende litt ut under skyggeluen."
Far var god til å plystre
Når han plystret lød det som han spilte et instrument.
Karl Stengl fra Wien besøkte oss en mørk kveld vinteren 1945. Han arbeidet ved det tyske anlegget som ble bygget der vi bodde. Han ble kjent med mor og far. Han kom til oss for å fortelle at han vil forsøke å rømme til Sverige og be om politisk asyl. Han spurte om far ville skrive et brev for ham på norsk. Et brev som han kunne vise hjemmefrontfolk hvis han skulle bli tatt av dem under flukten. Et brev som fortalte at han, som en del av okkupasjonsmakten, hadde oppført seg anstendig. Hvis han ble tatt av tyskerne ville han bli skutt som desertør. Om brevet da ville falle i hendene på tyskerne ville det være svært farlig for far.
Noen dager senere kom Karl Stengl igjen på besøk for å ta avskjed med oss. Hele familien var til stede. Far, mor, storesøster, storebror og jeg. Jeg var åtte år. Far plystret “Wien, Wien nur du allein”. Jeg så at Karl Stengl gråt.
Karl Stengl kom frem til Sverige. Vi fikk brev fra ham etter at krigen var slutt. Det gjorde godt å få vite.
Far var god til å plystre.
http://petteremil.blogspot.com/2013/01/far-var-god-til-plystre.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar