Erlend Mogård Larsen's minnetale:
Roar var ingen kokk.
Roar var en kunstner.
Han var en kunstner når det gjaldt mat, men og en kunstner i møte med steder, mennesker og livet selv.
Han var en kunstner i møte med kjærligheten. På sin egen, sære og litt innbitte småstaé måte.
Han hadde et blikk for så mange av oss. Umerkelig tok han folk inn i livet, inn i arbeidet, inn i kompetanse-områder som han så at de hadde potensialer til, lenge før de så det selv.
Men han så det. Og han tok mange av oss dit. Han var uendelig lojal mot de prosjekter og mot de folk som han hadde håndplukket som sine mennesker.
Samtidig var ingen viktigere enn Wim og Tidemann.
Ingen var han mer lojal mot, enn familien sin.
Wim og Tidemann. Ingen elsket han høyere enn dere.
Han vokste opp i Trondheim og tok vare på de venner han håndplukket der. De beste av de beste: alle på sine måter: på sine områder.
Han elsket mat og elsket å lage mat. Ujålet ordentlig mat. Mat å samles rundt, etablere felleskap gjennom. Roar satte spor, på Kampen og en rekke håndplukka steder rundt om i landet.
Roar var blant de beste, mest kreative og nyskapende kokker i dette landet. Men óg et menneske som betydde så uendelig mye for mange, gjennom kunsten å se, lære og delta i prosjekter med andre—satte han nye standarder. Standarder å strekke seg etter.
Roar gav oss frihet til å lære livet. Lære seg selv og lære hva man var god for. Han gjorde det for mange men særlig for guttene sine. Hamarøya var hans andre hjem og hans paradis.
"Guttan min skal lær sæ å fisk sjøørret", sa han bestemt.
Forsiktig men overbevisende fylt av tillitt lot han dem overta roret.
"De skal lær å kjør båt. De skal lær å hold stø kurs."
Så denne vakre sommeren i Nord i år har guttene både satt kurs og holde stø kurs, og de har fisket sammen med Roar, og de har gjort tel fisken og laget mat. Sammen: i lyse solfylte sommernetter.
Han lagde maten også til sin søsters bryllup. Den ble så sterk at ingen klarte å spise den. Da Onkel Hans kommenterte styrken svarte han kort og presist:
"Maten e itj stærk!"
Han hadde en periode da han likte å salte maten godt. Når dette ble kommentert svarte han:
"De e itj Salt."
"Vina e korka" sa Roar da en spansk vin til 4500 ble satt på bordet på Noma i København.
Verdens beste restaurant.
Selvfølgelig skulle vi dit.
Servitøren hentet hovmesteren som var uenig.
"Vina e korka" sa Roar.
Hovmesteren hentet sommelieren.
Han var uenig.
"Vin e korka" sa Roar. Sommelieren hentet René Redzepi. Det ble en stillingskrig. Korken ble hentet på et sølvfat og luktet på. Etter 20 minutter med lukting og ordveksling sier Roar.
"I 1991, da denne vinen ble tappet på flaske hadde produsenten så dårlig råd at de måtte kjøpe inn et parti med dårlig kork."
Da kvelden var omme og alle gjestene var gått kommer Sommerlieren bort til Roar og sier.
"Den var korka!"
Mann av få ord. Men en mann med kvalifiserte ord: når de kom.
Samtidig :Nuet, det å leve i nuet som ledestjerne. Gleden over livet.
For tre uker siden rinte Roar meg og sa;
"Jeg, Trine og Even kommer opp til Sandhornøy og hjelper dere med SALT."
Torsdag, to dager etterpå var de på plass.
Det som var klart var at ingenting var klart.
Roar hadde den samme ro som alltid. Evne til å improvisere. Evne til å ferdigstille den samme høye kvaliteten som han aldri kompromisset på. Aldri. Samtidig bygget han alltid team, en egenskap som gjorde at mange samlet seg rundt han.
Roar plukket sine folk med "Gullsaks".
I løpet av ett døgn hadde de bygd opp grillen: Favelagrillen av rekved og restplank, preppa 160 kilo reinkjøtt og gjort klar mat til et par tusen mennesker som kom til SALT på åpningshelga.
Fredag danset Nordlysgudinnene over Sandhornøy.
Lørdag var den vakreste dagen i Nord dette året. Det var vindstille, varmt, ungene badet og mange samlet seg rundt favelaen for å nyte dagen, maten og livet.
Roar gjorde det han likte aller best. Han lagde mat med kjærlighet. Han hadde gode venner rundt seg.
Det gikk veldig kort tid fra han falt om til han var i sea-kingén og på vei til Bodø. Familien ble kontaktet og nyhetene om tilstanden vi fikk i løpet av kvelden var ikke oppløftende.
Søndags formiddag var familien samlet i Bodø. Legene sa at sitasjonen var så alvorlig at vi måtte forberede oss på at vi kunne komme til å miste han i løpet av kort tid. Den kvelden: med familien rundt seg og vennene samlet i fortvilelse på Kampen Bistro startet Roar å puste selv. Kjærligheten er så sterk og viljen til Roar var så sterk. Han ville bestemme selv når han skulle reise.
Han ville gi Wim, Tidemann, Elin, Bjørn, May, Ann Kristin, alle i familien og vennene som var han så utrolig kjær, tid. Tid til å være der med han: tid til å forsone seg og forberede seg på at hans tid var kommet. At kreftene ebbet ut.
For familien har det vært overveldende godt med all støtten og meldinger som har blitt skrevet om Roar. Alle ordene og fortellingene som har kommet. Mor May sa at alle de gode ord har tatt det verste av smerten i denne tungen tiden.
Tilslutt vil jeg lese opp en av de mange facebook meldingene,Gunn Møller, som betydde mye:
"Jeg hyller deg Roar.
For en mann og for et hjerte.
Du er som sangen til Bjørn Eidsvåg, Eg Ser!
Du så når folk trengte den lille ekstra støtten i livet.
Du ga dem en livslinje og du ble en bauta i livet deres.
Det vi har lært av deg Roar er at det største av alt er kjærlighet."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar