Fra næringslivet er jeg vant med at investeringer må kunne forsvares. Det – og mitt engasjement for breddeidretten i Trondheim – er bakgrunnen for at jeg har flere spørsmål til politikerne rundt planene for Granåsen.
Politikerne skal besørge best mulig fordeling og prioritering av samfunnets midler. Det er selvsagt at når man bruker penger på noe, så må andre ting vike. Alt kan ikke få samme prioritet. Er det riktig å bruke 650 millioner kroner på oppgradering av hoppbakken i Granåsen? Og selv om regningen skulle bli «bare» 100 millioner, er det en riktig prioritering? For vi må ikke lure oss selv. Det er prioriteringer det handler om. På så store og viktige valg som dette, må vi kunne forvente å få se den samfunnsøkonomiske kalkylen. For pengesekken er endelig – selv i Norge!
Hva kunne pengene alternativt vært brukt til? Store breddeidretter sliter med nok treningsanlegg, kulturlivet har planer som ikke blir finansiert, og kommunens ansvar for skole og eldreomsorg er faktisk en del av totalbudsjettet.
Jeg kjenner ikke hopp- og kombinertsporten inngående. Likevel er jeg en del av en trolig stadig mindre gruppe av befolkningen som kan finne på å sette TV-en på NRK ei vinterhelg for å se på hopp eller kombinert. Men hvor mange av vårens konfirmanter ser hopp på TV?
For femti år siden var de nordiske skigrenene en folkesport i Norge. Rekrutteringen var god og man hadde et stort publikum. Hver grend og bygd hadde sine egne hoppbakker med dertil stor aktivitet. Slik er det ikke lengre. Med større og større hoppbakker med stadige krav om modernisering, er vi nede på en håndfull hoppanlegg som tilfredsstiller nåtidens krav. Interessen for hopp og kombinert er dalende, spesielt blant de yngre. Jeg tror de færreste av dagens unge har noe som helst interesse eller forhold til hvem som vant hoppuka sist. Tenker politikerne på dette når de skal ta så store beslutninger?
Det blir helt meningsløst å kjempe imot slike trender. Når tradisjoner må vike, kan det være brutalt. Kanskje enda mer bekymringsfullt blir det når flertallet av dem som utreder og styrer i politikken, sitter med gråstenk i håret og bruker VM i 1997 som fasit for hva som er riktig å gjøre i 2025, hele 28 år senere.
Adresseavisen skriver at dagens VM-kalkyle ligger på svimlende 1,25 milliarder kroner, og hoppbakken utgjør 650 millioner. Det er samfunnsøkonomisk opplagt at man ikke investerer slike gigantbeløp for et enkeltstående arrangement og fest over to uker. Men hvordan skal denne investeringen forsvares? Turismekortet kan neppe brukes. Det er trolig vel så mye gode restauranter, Nidaros domkirke, universitetsbyen, kulturliv og festivaler som trekker folk til Trondheim. Da må svaret ligge i etterbruk av anleggene. Dette vil være den eneste sikre kalkylen vi kan forholde oss til. Dette regnestykket synes jeg Trondheims innbyggere fortjener å få se før man beslutter.
Folk, og kanskje spesielt unge, blir etter sigende mindre og mindre fysisk aktive. Samtidig har breddeidretter som fotball og håndball konstant for lite tilgang til treningsanlegg. Selv om Trondheim kommune har fått, og fortsatt får, flotte og nye haller, så er det en stadig kamp om hallkapasitet. Dagens anlegg synes å være utnyttet 24/7. Fotball har lenge vært den største barne- og ungdomsidretten også i Norge. I tillegg er fotball blitt helårssport. Først svært nylig fikk vi kommunens første og eneste innendørs 9-er bane på Flatåsen, riktignok eid av Flatås IL.
Trondheims siste halltilskudd – den flotte Sjetnehallen – ble ferdigstilt i januar i år til en kostnad på rundt 50 millioner. Denne har gode tilleggsfasiliteter som klubbhus og sal for styrketrening. Antar vi at en ny hall med fast dekke koster rundt 50 millioner, og at en fullskala innendørs fotballbane koster rundt 25 millioner, så tilsvarer oppgraderingen av hoppbakken i Granåsen prisen av ti innendørs fotballbaner og åtte haller med tilleggsfasiliteter! Så blir spørsmålet bruk, etterbruk og folkehelsen? Hva med andre idretter? Vil Ski-VM føre til at disse blir nedprioritert? Pengesekken er som sagt endelig.
Dette er kun ment som en illustrasjon på alternativ bruk av pengene. Det viser også hvordan man kan gjøre samfunnsøkonomiske betraktninger rundt etterbruken til ulike alternativer. Først da vil man kunne prioritere pengesekken til det beste for kommunens innbyggere.
Jeg synes ungdommen må høres i store og viktige beslutninger for fremtiden. Store investeringer innen idrett og kulturliv bør være bærekraftig i lang tid, og investeringene innen idrett bør understøtte de idretter dagens unge velger som sin aktivitet for fysisk fostring.
At Trondheim er eneste søkerby for VM 2025, er skremmende. Betegner dette situasjonen for gubbeveldet i FIS og skisportens utvikling? Dette er en gylden anledning for Trondheim til å påvirke FIS. Vi bør sette premissene. Kanskje bør vi arrangere et VM i langrenn, så arrangeres hopp og kombinert ved et nasjonalt anlegg? Med de nylig utførte oppgraderinger av Holmenkollen, bør vi trøndere stikke fingeren i jorda. Sverige har ett nasjonalt anlegg for hopp i Falun. Svenskene har én nasjonalarena for alpint i Åre, selv om dette er en mye større sport enn hopp- og kombinertsporten. Er politikerne modige nok til å utfordre FIS på dette?
Kanskje burde vi trukket hele VM-søknaden? Da kunne vi bygget 18 fullskala innendørs fotballbaner og 16 haller for pengene, kun ment som en illustrasjon. Tenk på all idrettsaktiviteten og kulturlivet man alternativt kunne skapt for disse pengene.
Selv om vi bor i verdens rikeste land, må vi kjenne fornuftens grenser. Med all elendighet og katastrofer rundt om på vår klode, og med klima- og miljøproblemer i daglig fokus, hvordan kan politikerne i Trondheim kommune beslutte å bruke hundrevis av millioner for at noen titalls hoppere skal ha denne som arena som eneste etterbruk? Er det mulig å se sine etterkommere i øynene etter å ha tatt en slik beslutning? La oss få regnestykket på bordet!
Hva er kalkylen for Ski-VM 2025?
http://www.e-pages.dk/adresseavisen/6078/article/910006/34/1/render/?token=fd6cb9a5775845b843f467a7c8c37012
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar